Norge – verdens rikeste forskningsdverg

Publiceret April 2001

Forskningspolitikken er til debat i Europa. Den offentlige forskning i alle vesteuropæiske lande er i krise. Hvordan kan forskningens originalitet, kvalitet, aktualitet og produktivitet øges? Hvordan sikres befolkningens udbytte af samfundets investeringer i forskning som koster 1-3% af bruttonationalproduktet. Skal forskningen styres af politikere? Kan Europa følge med USA indenfor den biomedicinske forskning? Er de nuværende strukturer egnede til at fremme forskningen? I Norge gennemførte Forskningsrådet en objektiv undersøgelse af norsk biomedicinsk forskning. Det førte til en rystende rapport om norsk biomedicinsk forskning som skabte rystelser i hele forskningssystemet i Norge. Forskningschef Erik Boye kommenterede rapporten i en kronik i Aftenposten som gengives i BioZoom.

Norsk biofaglig forskning er tatt med buksene nede. Og det den har å vise fram, er ikke egnet til å imponere noen, i alle fall ikke en internasjonal komite av vitenskapsmenn som nettopp har levert en rapport om hvordan tilstanden er for vår biologiske forskning. Rapporten gir klare anbefalinger om hva som bør og må gjøres.

Norske forskere innen biologi og medisin (biofag) har i mange år kritisert norsk forskningspolitikk på området. Kritikken har fokusert på at det er for lave bevilgninger og at det i altfor stor grad bevilges øremerkete midlere til egne forskningsprogrammer. For å finne ut hvordan tilstanden egentlig er, har Norges Forskningsråd gått til det fornuftige skritt å hente inn en komite av utenlandske eksperter for å få en objektiv gjennomgang av norsk biofaglig forskning, både når det gjelder mengde og kvalitet og hvordan forskningen finansieres og administreres. En samlet uttalelse fra disse ekspertene ble nettopp avgitt og konklusjonene bør gi alvorlige rystelser i hele forskningssystemet, fra de enkelte laboratorier via Norges Forskningsråd opp til departementene og regjeringen.

Det er bred enighet i komiteen om at Norges bidrag innen biofaglig forskning er, internasjonalt sett, svært beskjedent. Rapporten forteller at vår nasjonale forskningskompetanse er i ferd med å degenerere og forskningsmiljøene forslummer. Situasjonen er kritisk, og vi må gjøre noe dramatisk for å forbedre nivået og for å opprettholde vår internasjonale troverdighet. Til tross for høyt utdannelsesnivå og solid øknonomi er norsk biofaglig forskning blant de dårligste i Vest-Europa. Komiteen sier at det er vanskelig å forstå norske regjeringers motvilje mot å bruke forskning som et middel til å investere i fremtiden.

Hva er det som har gått så forferdelig galt i norsk biofaglig forskning? Rapporten peker på en rekke felter der forbedringer kan oppnås. Det viktigste er at det er for lite penger til god forskning og for mye penger til dårlig og meningsløs forskning. Hovedproblemet er ikke at det er så lite penger, men at det lille som er, blir brukt helt galt.

En konklusjon som gjentas om og om igjen i Rapporten er at Norge grovt undervurderer og underprioriterer grunnforskning, dvs. forskning som er basert på forskerens egen nysgjerrighet og der forskeren selv finner fram til de produktive temaene. Et prosjekt basert på vitebegjær kan angripe problemer som ligger utenfor vår nåværende forståelse, mens et prosjekt med et kjent mål må gå i terreng som stort sett er tråkket opp fra før. Friheten til å undersøke et interessant problem som dukker opp, er begrenset av behovet for å løse det spesielle problemet som er prosjektets formål. Norge har et påtrengende behov for å investere i fri grunnforskning, mener komiteen. I dag er balansen mellom fri grunnforskning og programforskning fullstendig feil.

Det er interessant å spekulere litt over hvorfor vi har vært så dårlige på dette feltet. Det finnes lysende eksempler på at suksess er betinget av frie, forsker-initierte prosjekter. U.S.A. har ettertrykkelig demonstrert dette gjennom nesten hele etterkrigstiden og Finland har oppnådd en liknende suksess i 90-årene. At forskerne selv har påpekt dette poenget i en årrekke, har bare møtt døve ører ? sannsynligvis fordi vi er mistenkt for bare å ville mele vår egen kake. Det er viktig å merke seg at dette gjelder mer enn forskerenes personlige kake; dette er en kake som tilhører oss alle og som skal sikre landets økonomiske fremtid. Vi bør høre på når en topptung, internasjonal komite forteller oss at vi er på ville veier.

Vårt forskningssystem flyter over av prosjekter der målet er å studere eller videreutvikle noe vi allerede kjenner til. Rapporten identifiserer en del felter der det investeres mye penger i slike prosjekter uten at det kommer noe særlig verdifullt ut. Prosjektene på disse feltene er, på grunn av ukritisk finansiering, fritatt fra konkurranse og krav om resultater og blir ikke stilt ansvarlig for hva pengene er brukt til. Denne formen for finansiering skjer først og fremst fra et departement direkte til forskeren, til dels også gjennom Norges Forskningsråd. Departementene har liten kompetanse til å vurdere kvaliteten av et forskningsprosjekt og bør stort sett avstå fra å bevilge penger direkte. Penger som bevilges til Norges Forskningsråd må i mye større grad være frie midler og ikke øremerket til programmer, slik det er nå. Dette er komiteens kraftig uttalte syn. Den internasjonalt aksepterte måten å bedømme et forskningsprosjekt, dvs. gjennom kritisk vurdering av kolleger, benyttes i noen grad i Norges Forskningsråd, og aktuelle prosjekter konkurrerer om midlene. Bevilgninger direkte fra departementene går ikke gjennom en slik kvalitetskontroll. Komiteen har sterke synspunkter på at det er kvaliteten av forskningen som bør være avgjørende.

Forskerne får også gjennomgå av komiteen. Vi har organisert oss svært dårlig, for miljøene er små, svake og fragmenterte. Først og fremst etterlyser de sterke, faglige ledere. Det er vel riktig å si at norsk forskning aldri har lagt særlig vekt på administrasjon og ledelse. Forskere  rykker opp i ledende posisjoner fordi de er gode forskere og ikke fordi de er gode ledere. Men komiteen er også bekymret for hvem fremtidens ledere skal lede: I øyeblikket er forskning så lite attraktivt at det er svært vanskelig å få de flinkeste studentene til å gå i den retning.

Allikevel finnes det lyspunkter. Flere forskere i biofagene gjør glimrende arbeid og har hevdet seg godt. Rapporten nevner en del fagfelt der vi er sterke. Det er altså mulig å hevde seg i toppen internasjonalt, selv fra lille Norge. En idrettsutøver som satser mot verdenstoppen, har gjerne et omfattende støtteapparat bak seg og solid økonomi. Norske forskere gjør som den norske troppen til Chamonix-OL i 1924, som betalte mye selv og var utstyrt med matpakke for de første dagene. Men slike forhold leder ikke utover kretsmesterskapet i dag.

Er det så viktig å hevde seg i biofaglig forskning, da? For det første har vi en moralsk forpliktelse til å drive forskning vi også, akkurat som andre land. Vi ønsker ikke å bli en snylternasjon som bare skal ta i bruk det andre land finner fram til. For det andre er vi ikke i stand til å ta i bruk ny teknologi dersom vi ikke henger med i forskningsfronten. Innføring av nye medisinske behandlingsmåter forutsetter topp kompetanse på feltet. For det tredje er det forskerlandet selv som høster de økonomiske fordelene av fremskritt. Patenter tas ut av oppfinneren og andre må betale for å utnytte oppfinnelsen. For det fjerde må vi ikke utnytte biologiske systemer økonomisk eller medisinsk uten å basere våre handlinger på kunnskap. Rapporten er svært kritisk til den manglende satsingen på fiskeriforskning, som ikke harmonerer med vår storstilte satsing på oppdrettsfisk. For det femte er det umulig å drive undervisning på høyt nivå uten forskning. Vår akademiske standard og hele universitetssystemet vil forfalle dersom kvalitetsforskning ikke blir prioritert. For det sjette, og kanskje det aller viktigste, er nysgjerrighet og forskning et viktig element i vår kultur. Å lete etter og å finne noe nytt om verden rundt oss og inni oss har en verdi i seg selv og gjør livet mer meningsfylt for alle.

Tross erklæringer fra nesten alle regjeringer de siste ti årene om at nå skal det satses på forskning, særlig grunnforskning, så har det ikke blitt noen økning i bevilgningene, spesielt ikke til grunnforskning. De ansvarlige politikerne ser altså problemet, men gjør ikke noe med det. I mange år har det vært et uttalt mål at Norge skal komme seg opp på et nivå lik gjennomsnittet for alle OECD-landene, men det målet blir fjernere for hvert år. Vi ligger langt bak våre nordiske naboer; i Sverige bruker de over dobbelt så mye som oss på forskning og utvikling, målt i forhold til brutto nasjonalproduktet. Den alment aksepterte forklaringen på den manglende satsingen her i landet er at forskning er så langsiktig at ingen regjering vil leve lenge nok til å høste æren av en forskningsmessig suksess. En alternativ forklaring kan være en tro på at forskning ikke lønner seg. Men det er en åpenbar og nær sammenheng mellom forskningsnivå og økonomisk suksess - hvis man da ikke skulle være så (u)heldig å komme over store oljeforekomster.

Ekspertkomiteen har klart og tydelig pekt ut en vei som norsk biofaglig forskning bør følge. Og de har lovet å komme tilbake senere og sjekke at vi gjør hjemmeleksene våre. Det er bred enighet innen forskermiljøene om den diagnosen Rapporten presenterer og de virkemidlene som anbefales. Det gjenstår å se om Forskningsrådet og regjeringen vil følge opp. Vi har ingen tid å miste. La oss ta fatt med en gang.

Kronik i Aftenposten offentliggjort d. 6.2.2001 i Oslo. Gengivet efter aftale.